Døpefonten i Våler kirke er trolig det eldste klenodiet vi har fra Maria-kirken og den ble trolig anskaffet da kirken ble bygget på midten av 1100-tallet. Døpefonten fra ca år 1150 er fremdeles i bruk og står i dag i nye Våler kirke. I 1916 ble døpefonten renset av Riksantikvarens assistens, hr. Domenico Erdmann. Den var da overmalt med grå maling. En stor treoppsats der døpefatet tidligere stod, ble erstattet med en forgylt jernring.

Mange spørsmål er knyttet til døpefonten som liturgisk bruksgjenstand. Noen av de 170 middelalderske fontene som er bevart i Norge, er rikt utsmykket og Vålerfonten er en av disse. Den er svært lik døpefonten i Tune kirke i Østfold og den er fra Ärtemark i Dalsland. Fletten på kummen, ringkjedet på skaftet og spissflikene på foten til Vålerfonten er kjente motiver, som har vært i bruk i Norge fra førkristen tid. Bladrankene på kummen er yngre. Antakeligvis har Våler-mesteren latt seg inspirere av Tune-fonten og begge fontene er hugget ut i èn kleberstensblokk. Senere ble det vanlig å hugge fontenes deler hver for seg og tappe dem sammen.

Uthulingen i Vålerfontens kum er mindre enn den i Tunefonten, men stor nok til hel neddykking av et spedbarn. Tre ganger skulle barnet nedsenkes i det hellige vannet. Gjennom uttappingskanalen ble vannet ført tilbake til hellig jord. I Norge begynte man å sløyfe uttappingshullene i fontene fra ca 1225. Dette fordi det da ble innført overøsing, noe som krevde mindre vann og ikke så dyp og vid kum. Døpefonten er et historisk kulturminne og det er all grunn til å verne om denne gamle fonten og de minner som knytter seg til den.

(Utdrag fra tekst om døpefonten av Mona Bramer Solhaug, 1992)